Jeg har vært fascinert av verdensrommet og forskning så lenge jeg kan huske. Allerede i barnehagen var planen at jeg skulle bli forsker, og på videregående gikk jeg forskerlinjen. Da tiden kom for å velge studier, hadde interessen dreid seg mer mot å utvikle og bygge ting selv.
Det som til slutt sendte meg mot elektronikk var egentlig ganske enkelt: Jeg så folk bygge kule prosjekter på YouTube og ville lære hvordan man lager kretskort selv. Det førte til en bachelor i elektronikk, videre studier innen mekatronikk og nå en master i elektronisk systemdesign ved NTNU.
Det jeg liker best med utviklingsarbeid er å finne en god løsning på de faktiske kravene. For meg handler god elektronikk ikke om å gjøre ting mest mulig komplisert, men om å forstå problemet, gjøre gode tekniske valg og ende opp med noe man kan stole på.
Underveis havnet jeg også ganske dypt inn i studentmiljøet og frivilligheten. Jeg har hatt lederverv, arbeidet med studentpolitikk, økonomi og organisasjonsutvikling, og blitt hentet inn for å bidra når organisasjoner har trengt hjelp med vedtekter, retningslinjer eller struktur. Det startet med at jeg engasjerte meg litt. Så gikk det, på sedvanlig frivillighetsvis, fullstendig ut av kontroll.
Gjennom studiene fant jeg også tilbake til den gamle interessen for verdensrommet, denne gangen ikke bare som noe jeg ville utforske, men som noe jeg faktisk kunne være med på å utvikle teknologi for.
Jeg har jobbet både teknisk og med mennesker, blant annet gjennom kundeservice, studentorganisasjoner og prosjektarbeid. Det har lært meg at en god løsning ikke bare skal fungere teknisk. Den må også passe menneskene, behovet og rammene den skal brukes innenfor.